Denne artikkelen er forfattet av Bergljot Baklien, pensjonert forsker og Kristin Buvik, seniorforsker, Folkehelseinstituttet, avdeling for rusmidler og tobakk (02/2018)

Kommunene har ansvaret for skjenkebevillingene, og for å kontrollere dem. Det enkle bildet av kommunebyråkraten som ivaretar disse oppgavene, har vært at de behandler bevillingssøknader, sørger for at skjenkekontrollen er ute så ofte som loven krever, samt sanksjonerer brudd hvis ute­stedene bryter alkoholloven. Denne artikkelen utvider og nyanserer dette bildet.

Bakgrunnen er at kommunen er en tvetydig aktør overfor skjenkenæringen og utelivet. Samtidig som de skal kontrollere og sanksjonere, har kommunen ansvar for næringsutvikling og planlegging. Skjenke­næringen skaper både arbeidsplasser og møteplasser. 

Nøkkelord
Alkohol, skjenkekontroll, politi, kommune, skjenking, alkoholloven.

Les mer:
http://www.forebygging.no/Templates/Public/Pages/Page.aspx?id=9525&epslanguage=no

Artikkelens avslutning:
Intervjuene med de kommunale byråkratene viser at forvaltning av alkoholloven dreier seg om mye mer enn å behandle bevillingssøknader, sørge for nok skjenke­kontroll, samt å sanksjonere eventuelle brudd på alkoholloven.

De kommunale aktørene skal håndheve en alkohollov som har som mål å redusere alkohol­forbruket. Bransjen har sine egne, legitime økonomiske interesser. Det kan være en motsetning mellom bevillingshaverens interesse i å selge mest mulig alkohol, og lovens formål om å begrense forbruket og å hindre risikofylte drikkesituasjoner. I alle kommunene vektlegges samarbeid og dialog, både med bransjen og med andre aktører. Sammenlikner vi med de fortellingene vi fikk da vi snakket med kommunale saksbehandlere for 5 – 6 år siden (Baklien og Skjælaaen, 2012), er inntrykket at de de vi har intervjuet denne gangen, har et mer helhetlig perspektiv på skjenkenæringen.

Vi vet at det er langt mellom bevillingsinndragningene i norske kommuner (Rusmidler i Norge, 2016). Fortellingene fra saksbehandlerne viser at lista ofte legges ganske høyt for hva som skal regnes som et brudd. Overtredelser fører ikke alltid til formelle sanksjoner og inndragninger, og noen ganger kan kanskje veiledning og oppfølging være like virkningsfullt. Men det er en vanskelig balansegang mellom sanksjoner og velvillig dialog. Mens de kommunale saksbehandlerne gjerne vil være medspillere, betrakter utelivsbransjen dem ofte som motspillere.