Telefon 
51 72 90 00
Postadresse
Postboks 5001 Dusavik 
4084 Stavanger
03.02.2020
Marit Vasshus

Hvordan bidra til robuste og motstandsdyktige barn og ungdom?

Barn og ungdom må bades i robuste miljøer, for å fremme motstandsdyktighet og livsmestring, fremhever Cecilie Evertsen- Stanghelle, forfatter og forsker ved Nasjonalt senter for læringsmiljø og atferdsforskning, Universitetet i Stavanger.Stanghelle foreleste om tematikken på Mot til å se- evne til å handle konferansen 22.-23.januar 2020 i regi av KoRus vest Stavanger og en koordineringsgruppe fra kommuner og spesialisthelsetjenester.
Foto: Marit Vasshus

Hva fremmer reciliens og motstandsdyktighet?
Gi barn følelsen av å erobre en verktøykasse til bruk i oppoverbakker, i stormer og motstand. Livsmestring er ikke bare lykke og glede, men det å mestre livet i oppover - og nedoverbakker gjennom oppvekst og ungdomstid, påpeker Stanghelle.

Jakten på forbigående lykke
Vi er på lykkejakt gjennom klær, utdanningsgrad, bostedsadresse og «likes» på sosiale media. Vi går oss vill i billig forbigående lykkefornemmelser. Hva fremmer glede og velbehag? Å oppleve støtte og omsorg hos voksne fremmer robusthet hos den enkelte. 
Livet kommer i veien, uten at vi har gjort noe galt. Stanghelle mener vi ikke må være redd for motstand og motstandsdyktighet.

Stanghelle fremhever at tilknytningsstil i foreldrerelasjonen og evne til selvregulering har sammenheng med robusthet. Tre forhold har betydning for å utvikle motstandsdyktighet fremhever hun: epigenetikk, tilknytning og selvregulering.

Forstå fremfor å dømme
Forskeren påpeker at psykiske helseplager er en hovedtrussel for å ikke føle livsmestring eller recilience. Hvert syvende barn bærer symptomer på angst og depresjon og psykiske plager, uten at de er diagnostisert.
Ikke let etter symptomer- men se atferd i sammenheng med behov, fremhever Stanghelle. Positiv psykologi fremmer livsmestring, påpeker hun. Stanghelle forklarer at epigenetikk handler om hvordan genuttrykk endres, uten at gener endres. Erfaringer endrer ikke gensammensetningen, men kan endre «genuttrykket». En tredjedel av befolkningen har genkombinasjon for å utvikle psykiske lidelser, men kun en liten andel folk utvikler psykisk lidelse. Det kreves oftest uheldige miljøfaktorer for å aktivere disse sårbare genene, fremhever Stanghelle.

Hvem blir motstandsdyktige?
Forskeren forklarer at noen barn tåler belastninger bedre enn andre, det kalles reciliens. Andre tåler belastninger dårligere, det kalles genetisk sårbarhet. Noen forskere foretrekker betegnelsen genetisk plastisitet, sier Stanghelle. Temperament har 70 prosent arvelig komponent. Forskning viser at det å vokse opp med en høy grad av empati hos mor eller far med temperament, gir høy trivsel og livsmestring hos barnet.

 «Bade» barnet hjerne i omsorg
-Psykisk helse utvikles kontinuerlig , men i alderen 0-3 år er barnets hjerne i en enorm utvikling, fremhever Stanghelle. Derfor er det å bade barnet i omsorg sentralt for barnets utvikling. Grunnmuren for barns utvikling er omsorg som gir motstandsdyktighet mot storm og uvær.
Grunnmurer kan også repareres, men man må identifiserer sprekkene, fremhever Stanghelle. Hun sier at hjernen er plastisk og vil alltid søke etter reparasjon og hjelp, men det vil kreve mer energi. Man må stimulere hjernen med nye sanseopplevelser, som koster mer krefter, men det opprettholder hjernens aktivitet.

Barn må trenes til robusthet
Stanghelle mener at barn må trenes til å bli mentalt robuste. Alderen 0-3 år er et gullvindu for stimuli, det vil si at i denne alderen er barnet mest mottakelig for endring. (The Brains capasity to change).

Normalitetsbegrepet er svært smalt og trangt, hevder Stanghelle. Kontekst er avgjørende for å forstå et barn eller en ungdoms uttrykk. Og voksne må være emosjonelt tilgjengelige. For å få kontakt med egne følelser må barnet bli sett, møtt og forstått, for å fremme barnets personlighetsutvikling, understreker Stanghelle. Uten hjelp fra den voksne kan ikke barnet få kontakt med sitt eget selv og sine egne følelser. Barnet blir avhengig av god nok omsorg for å komme i gang med sin begynnende personlighets utvikling.

Hva er god nok omsorg?
«Gullvinduet» for å stimulere barnets vekst og utvikling, er alderen 0-3 år med påvirkning også fra barnehage. Stanghelle forklarer at omsorgsbegrepet har to dimensjoner: det ene er fysisk omsorgsutøvelse med fysisk stell, passende klær, sitte på fanget, næringsrik matpakke. Den andre er emosjonell omsorgsutøvelse, som er den mest betydningsfulle og krevende delen av omsorgsutøvelsen for barns utvikling.
De som trenger mest, får gjerne minst, minner forskeren om.

Emosjonell tilgjengelighet
Å være emosjonelt tilgjengelig, gjennom øyenkontakt, det å se og være oppmerksom på barnet, er sentralt i tillegg til fysisk omsorgsutøvelse, stryke på, sitte på fanget. Stanghelle mener vi er for opptatt av å vise at vi er gode foreldre, eller for opptatt av å vise andre at vi er gode foreldre. Omsorg skal ikke være på utstilling for andre, presiserer forskeren.

Å bli sett, møtt og forstått, er avgjørende for emosjonell tilknytning og utvikling, understreker forskeren. Tilknytningsatferd er enhver handling som har til hensikt å oppnå og beholde tilknytningspersonens nærhet og kontakt.  Det handler om at det vil brenne en høy eller lav flamme, avhengig av om en føler seg truet eller ikke. Tilknytning er et «tent» system, som aldri slukkes, påpeker Stanghelle.
Barn kan sende signaler om at de ikke trenger deg, selv om de trenger og ønsker nærhet, men i stedet avviser de oss, forklarer forskeren.

Lade barnet med omsorg
Hjernen er ifølge Stanghelle sammensatt av alarm og regulering. Det skjer en kjemisk reaksjon i sentralnervesystemet, der nevrohormonet dopamin er en del av hjernes belønningssystem, som knyttes til følelsen av glede og velbehag.
Å lade barnet med omsorg, å se og bekrefte barnet daglig er avgjørende for helsegevinst, hevder Stanghelle.

Barns gunnleggende behov er:
Trygghet (en subjektiv opplevelse)
Forutsigbarhet. Rutiner er viktigere enn store presanger..
Stabilitet- stabile samspill og små grupper som opprettholdes over tid ( dvs stabile voksne) og kvaliteten på hva den voksne klarer å gi barnetStanghelle fremhever at tilknytningsstil handler om en grunnleggende tillit versus mistillit til seg selv og andre. Barnets stil/mønster etableres i løpet av 4. til 8. levemåned og ved ca 2 årsalderen er barnets tilknytningsstil/mønster festet. Barnets tilknytningsstil anses som en av de viktigste forhold for barns utvikling og vekst. Trygg tilknytning er ingen garanti for god psykisk helse, men er en beskyttende - og vekstfremmende faktor.

Tilknytningens kraft
Tilknytningens kraft er at den fremmer livsmestring, ifølge Stanghelle.
Barnet må ha tilgang til en stabil tilknytningsperson. Trygg tilknytning styrker recilience. Hvordan klarer du å ta imot omsorg, når du føler deg truet? spør Stanghelle. Bak atferden ligger en følelse, dvs et behov for å bli sett og få omsorg, understreker forskeren.Disorganiserte familier gir en høyrisiko i forhold til tilkytning mellom foreldre og barn. Tilknytningsforstyrrelser gir helserisiko. En tøff oppvekst øker risiko for kreft, hjerte- og kar sykdommer og diabetes. Negative barndomsopplevelser gir sterkere predikator for helseproblemer i voksen alder, fremhever forskeren.

Trygg base og helende miljø
Å møte barnet med innlevelse og identifisering, uten krenkelse fysisk og psykisk, styrker barnets psykiske helse. Stanghelle undres over det at vi som voksne tillater oss å gjøre med barn det vi aldri ville gjort med voksne. Vi dømmer barns atferd, fremfor å forstå hva barnet signaliserer av behov.

Hva skiller nære relasjoner og en tilknytnings relasjon? Tilknytningsrelasjoner kan sies å være et «spesialtilfeller» av nære relasjoner. Hva kjennetegner nære relasjoner? - Det er investert mye tid i relasjonen, og den varer over tid. Den berører en spesiell annen person som ikke er mulig å erstatte.  Den har stor følelsesmessig betydning for barnet eller personen og kjennetegnes av at personene søker hverandres nærhet.  En nær relasjon innebærer at barnet eller personen opplever ubehag ved ufrivillig seperasjon fra hverandre.

Hva kjennetegner en tilknytningsrelasjon
Barnet søker trygghet, trøst og beskyttelse hos tilknytnings-personene. En tilknytningsrelasjon blir først synlig når stress oppstår og barnet føler seg truet eller trenger trøst og omsorg. En tilknytningsrelasjon innebærer at barnet kan fortelle noe essensielt til en voksen fremfor en annen. Barnet har begrenset kapasitet og kan ha 1 og maksimum 5 nære tilknytningspersoner, understreker Stanghelle.

Tilknytningen barnet har til omsorgspersonene spiller en kritisk rolle for reguleringen av produksjon av stresshormoner i de tidlige leveår. Trygg tilknytning gir kontrollert stresshormon reaksjon når barnet er redd eller oppbrakt. Utrygg tilknytning gir høyt stress hormonnivå selv når barnet bare er litt redd eller usikker.

Selvregulering
Ifølge Stanghelle er selvregulering egenledelse. Barnets evner til å regulere og kontrollere egne handlinger, språk, tanker og følelser utgjør kjernen i selvregulering. Selvregulering hjelper oss til å styre og justere tanker, følelser og handlinger for å nå våre mål og tilpasse oss sosialt.

Hvordan kan vi som fagfolk eller foreldre fremme selvregulering? Stanghelle fremhever sensitiv omsorg, sette ord på følelser, rutiner og ritualer (ytre regulering), voksne eller eldre rollemodeller,  veiledning og trening av sosial og regulert atferd og selvreguleringsleker hvor kompleksiteten øker over tid. Disse faktorene bidrar til barnets selvregulering og sosial tilpasning.

Stanghelle oppfordrer avslutningsvis til at vi som fagfolk må prioritere helsefremmende foran sykdomsforebyggende tiltak.

Cecilie Evertsen - Stanghelles foredrag
 
Artikkelen er basert på tilstedeværelse ved fordraget med Cecilie Evertsen - Stanghelle.
 
 
 
stanghelle
Stanghelle%20m%20PP
Cecilie Eversten-Stanghelle, forsker ved Nasjonalt senter for læringsmiljø og atferdsforskning, Universitetet i Stavanger, foreleste på konferansen Mot til å se - evne til å handle 22-23. januar 2020 i Stavanger
Foto: Marit Vasshus